Smilet når tell øyan hennes

Ho pakke sekken mens resten av huset ligg og søv.
Skogen lokke, det e lenge sida ho va der sist.
Huset ligg innhylla i tjukk tåke når ho trer støvlan på sæ på trappa.

Så byinne ho på alle motbakkan
mens ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
Ho legg fra sæ opplevelsen av tid og sted
og sleppe tak i alt som fylle hodet hennes for tida.

Etterhvert som ho nærme sæ skogen blir ho lettare tell sinns.
Munnen hennes forme sæ i et forsiktig smil.
Tell slutt når smilet heilt tell øyan hennes .

Ho hold arman ut tell sidene
og snurre sakte rundt
mens blikket blir vendt opp mot himmelen.

Så fantastisk befriandes å være tell stedet i nuet.
Bare være, uten å være nåkka som helst.
Uten å måtte tenke over ka andre måtte tenke om ho,
om det ho gjør, om det ho sei.

Ho går videre med rolige skritt.
Uten nåkka plan for kor ho skal.
Ho måtte bare ut.

Tåka e så smått byint å lette.
Solstrålan kjempe sæ gjennom det som igjen av den.
Ho finn seg ei mosetua å sætte sæ ned på.
Der bli ho settandes ei stund og bare se sæ rundt.

Ho blir fylt med en indre ro.
Hodet føles lett, tomt for tanka som opptar plass.
Hvilepulsen slår inn.
Ho trekke pusten helt ned i magen.

Kaffekoppen blir fylt med nykokt kaffe.
Ho legg hendern rundt koppen og varme sæ litt på den.
Den deilige kaffelukta finn vei opp i nesen.
Slike stunde e verdifulle for ho.
Dem gir ho styrke og energi.

Ho har tenkt å gi sæ sjøl tid.
Meir tid tell å bare være.
Fylle energilagran med ny energi.
Der kor ho klare det best.

I skogen.


Takk for at du leste.

T. 29.09.19.

(Bildet er lånt med tillatelse fra en av mine sambygdinger).