"Du har glemt å se etter mæ"

Æ tenne et stearinlys på bordet.
Lar blikket drukne i flammen.
Drømme mæ bort.

Kryp opp i hjørnet på sofaen.
Pakke mæ inn i ullpleddet.
Varme mæ på tekoppen.

Med ett står ho der.
Kikke inn i den samme flammen.
Æ ser at ho frys.

Ho e tynnkledd.
Sommerkjolen burde vært bytta ut med nåkka varmare.
Ho strekke fram hendern og hold dem mot varmen.

Æ ser speilbildet av flammen fra lyset i øyan hennes.
Ho ser på lyset med tomt blikk.
Som om ho tenke tunge tanka.

Æ lette på ullpleddet og gir ho plass.
Ho kryp inntell mæ med et smil om munnen.
Kroe sæ inn i armkroken min.

Det e lenge sida no.
Æ har ikkje sett etter ho på lenge.
Dagan mine har vært fylt av gjøremål.

"Du har glemt å se etter mæ" sei ho med forsiktig stemme.
Æ nikke stille, veit at ho har rett.
Så kjenne æ et stikk av dårlig samvittighet.

Minnes følelsen for to år sida da æ møtte ho for første gang.
Ei blanding av sorg og kjærlighet.
Da æ fant ho langt der inne.

Æ har ikkje glemt ho.
Det e ikkje alltid like lett å gi ho tida og oppmerksomheta mi.
Æ veit at vi treng det begge to.

Så stryk æ handa mi over håret hennes.
Ho sukke fornøyd og blir slapp i kroppen.
Synk litt sammen inn mot meg.

"Du e med mæ heile tida, selv om det ikkje føles sånn"
sei æ med tykk stemme.
Ho vil for alltid være en del av mæ.

"Æ veit det, det har bare vært litt ensomt"
sei ho etter å ha tenkt sæ litt om.
Så ser ho opp på mæ med trillrunde øya.

Æ ser så mykje av mæ sjøl i øyan hennes.
Det e vel ikkje så rart, vi e jo ett.
To kroppa med samme sjel.

Så fell vi i dype tanka begge to.
Mens vi ser inn i flammen.
Og kjenne på at vi ikkje ville vært nåkka anna plass.

Enn her og no.
Ilag. Vi to.
Æ og den lille jenta.



Takk for at du leste.


T. 26.08.19.