Tør jeg tro på at stemmen min bør bli hørt?

 

Jeg har jobbet med en kronikk siden 2019, foreløpig ligger den som et uferdig dokument på PC´ en min.

Bakgrunnen for kronikken er egne opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og utestengelse. I tillegg har jeg gjort intervjuer av andre som har hatt lignende opplevelser, samt fagfolk som jobber i forhold til barn og ungdom.

Når jeg leser gjennom kronikken ser jeg at det enda er en del å gjøre før den eventuelt er klar til å publiseres, men så er det noe som holder meg igjen fra å gjøre den ferdig. 

I en alder av 49 år sitter opplevelsene fra oppveksten enda dypt i meg og det er mye på grunn av dette jeg ikke klarer å gjøre kronikken ferdig. Det gjør vondt å tenke tilbake, jeg kan enda kjenne følelsen av å ikke føle seg noe verd. De fikk meg til å miste troen på meg selv.

Da jeg endelig turte å fortelle om det jeg opplevde hver dag på skolen, ble jeg møtt med en kommentar fra læreren om at jeg ikke måtte vise mobberne at det sa og gjorde gikk inn på meg. "Da får de mer makt over deg". Mobberne har makt over meg enda den dag i dag. 

Å høre om andre som står eller har stått i det samme som deg selv, gjør at du føler deg mindre alene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å kunne gjøre at dette for de som opplever mobbing og utestengelse. Likevel er det noe inni meg som ber meg om å ikke heve stemmen. 

For så mye kan noe du opplever som barn eller ungdom påvirke deg, at du tar det med deg resten av livet og gjøre at du ikke tør tro at det du har å fortelle er verdt å lese om av andre. 

Foreløpig blir kronikken liggende uferdig, kanskje kommer dagen da jeg tør publisere den og tør heve stemmen for å hjelpe andre som går rundt og holder tårene inni seg. 

T. 17.08.25

Følger du strømmen...eller tør du følge drømmen?

 

"Følger du strømmen...eller tør du følge drømmen?"

Den lille jenta står rett ved sida av meg. Ho stiller et spørsmål det er vanskelig å svare på uten at jeg har fått tenkt meg litt om. Jeg sitter og ser utover havet mens bølgene slår mot svabergene. Ho setter seg ned ved siden av meg og venter tålmodig på et svar. 

Vi sitter der stille sammen, det eneste som høres er bølgene og noen måker som lager skingrende lyder mens de flyr over oss.

"Jeg er på vei, jeg må bare bruke litt tid" svarer jeg henne, etter noe som i den lille jentas øyne sikkert føles som en evighet. "Du har det ikke travelt" svarer ho. 

"Jeg vet det, det er bare litt skummelt, det føles tryggere å følge strømmen" sier jeg med med nesten uhørlig stemme, som om jeg må presse ordene ut.

"Du er sikkert ikke den eneste som tenker sånn, hvis det kan være en trøst" sier ho med veslevoksen stemme. "Det har du nok rett i" sier jeg og ser på henne med et lite smil.  

Jeg reiser meg opp og rekker hånda til den lille jenta, ho legger den lille hånda si i min. Den lille jenta kommer alltid til meg når jeg trenger det og når jeg tar meg tid til å se henne. 

Er du tilstede i ditt eget liv?

"Er du tilstede i ditt eget liv?"

Den lille jenta ser opp på meg og rynker lett på nesen.

Ho står rett ved siden av meg i snøføyka.

Den røde kåpa rekker ned til knærne hennes og er dekt av snøfnugg.

De små kinnene har en frisk rød glød.

Vi er like på så mange måter ho og jeg, 

gleden over å være ute i ruskevær er en av dem.

"Det har vært litt mye frem og tilbake den siste tiden, har det ikke?"

Selv om jeg vet at ho har rett, så irriterer det meg litt når den lille jenta påpeker 

det jeg egentlig vet så altfor godt.

Jeg trekker pusten ned i magen før jeg svarer henne.

"Ja, du har nok rett i det"

sier jeg ut i lufta og ser rett foran meg.

"Jeg hadde behov for en pause, tenke meg litt om, 

definere hvem jeg er utenfor de trygge rammene" 

fortsetter jeg.

"Det kan fort bli FOR trygt, da er det viktig å prøve noe nytt, 

om så bare for å presse seg selv litt utenfor komfortsonen"

sier ho med snusfornuftig stemme og ser på meg. 

Ho børster litt av snøen på kåpa av og ler når noe av det havner på skoene mine.

Det er lenge siden jeg og den lille jenta har snakka sammen.

Jeg har vært opptatt av å finne meg selv på nytt.

Ho har venta tålmodig på meg. 

"Har du funnet deg selv da, eller leter du fortsatt?"

sier ho med spørrende stemme.

Ho former en håndfull snø til en snøball som ho så kaster 

så langt ho klarer med et lite stønn på slutten.

"Jeg vet ikke helt, jeg tror jeg leter litt fortsatt"

svarer jeg, samtidig som jeg reiser meg opp for å ta fatt på hjemveien.

Når jeg krysser veien ser jeg at ho blir stående og se etter meg.

Jeg lover meg selv at jeg skal sette av mer tid til den lille jenta.

Vi trenger det begge to.

Kanskje er ho også litt på leit?

Så kan vi lete sammen.

Livet skjer, heng på!

I dag er det ei uke siden jeg tok et valg som for flere muligens virket uforståelig.

Jeg bytta jobb til noe helt annet, da mener jeg HELT ANNET enn det jeg har holdt på med hittil.

I over 20 år har jeg jobbet innenfor samme sektor, jeg har trivdes godt, fått mange gode minner og nye bekjentskaper, men så kjente jeg at nå er det på tide med endring.

Så jeg tok et megahopp og endret retning totalt.

Jeg har lært mye nytt, de første dagene kjentes det ut som at hjernen gikk totalt på overload. 

Samtidig har jeg kjent på mestring og det har gått overraskende bra.

Jeg har trodd at jeg mestret endringer og nye utfordringer bra tidligere.

Men det var ikke før jeg virkelig tok steget ut i det ukjente, 

at jeg fikk kjenne på hvordan jeg faktisk takler endringer. 

Kanskje har jeg tidligere vært redd for å prøve noe nytt, ikke vet jeg.

For en uke siden i dag var jeg skikkelig spent.

Sånn vondt-i-magen spent.

Sånn som jeg sikkert følte det første dag på skolen.

Jeg kom meg gjennom første dag, andre dag, tredje dag.

Jeg har enda mye å lære og er spent på veien videre.

Når jeg står å ser på veien foran meg, virker den uendelig åpen.

For hadde jeg ikke turt å ta denne sjansen, da hadde jeg gått glipp av noe.

Hvem vet hvor veien går videre.

Det er ikke alle som har muligheten til å gjøre en slik endring.

Jeg føler meg heldig som hadde det.

Heia-ropene hos de hjemme og flere andre har gjort at jeg har klart å stå stødig, 

selv om det føltes som om bakken ristet under meg.

I kulissene sitter den lille jenta og klapper fornøyd i hendene.

 

Slett motorvei eller kronglete skogssti?

Livet...

Av og til som en slett og bred motorvei.

Andre ganger som en kronglete skogssti.

Begge deler hører livet til.

For ingen har vel påstått at livet skal være enkelt?

Helt problemfritt eller uten utfordringer?

Eller som plankekjøring?

En ting er i alle fall sikkert.

Alt du møter på gjør deg sterkere.

Bedre forberedt på det neste som måtte komme.

Av og til må man bare ta sats og hoppe.

Selv om det som møter deg er diffust eller uklart.

Uten å ta sjanser vet en ikke hva en går glipp av.

Så får det heller være at man ender opp med å gå på trynet.

Da er det bare å bla om til neste side.

Tørre å satse på nytt.

Når en dør lukkes, åpnes en ny.

 

Har du noen?

When you are under too long, who are the people that will look for you, notice you aren`t surfacing, and dive in to pull you to the surface when you lose your strenght to swim in life?

Who are the people that would do that for you?

And can someone count on you to be that person that would go looking and notice when they are under too long, diving in to support them when they are all out of fight and fuel to swim in these turbulent waters we call life?

Teksten over kom opp i feeden min på Facebook i morges og den traff meg hardt i magen.

Dem omhandlet en hendelse under en svømmekonkurranse i Budapest hvor en av deltakerne sank til bunnen. Treneren så dette og kjente svømmeren godt nok til å vite når ho hadde vært for lenge under. Ho hoppa uti og fikk henne opp. Dette reddet livet til svømmeren. 

I overført betydning handlet teksten om det å ha noen i livet sitt som kjenner deg godt nok til å vite når du trenger hjelp, når livet føles mørkt og vanskelig og du ikke ser noen utvei.

Det handler også om å være den personen for andre, som ser når noen har mistet kamplysten "in these turbulent waters called life".

Jeg vet at jeg har flere i livet mitt, ikke mange, men mange nok som ville kjent igjen tegnene til at jeg ikke hadde det bra. Likevel så handler det i stor grad om det å tørre og å klare å si fra når det blir mørkt. Jeg er opptatt av at vi skal bli bedre på å sette ord på det, når livet er tøft. Være åpen, si det høyt.

Så håper jeg at de jeg har i livet mitt også føler at jeg er en slik person for dem. Som de føler tillit til og kan komme til, slik at jeg kan være en livbøye for dem i vanskelige tider.

Vi trenger alle noen som er der for oss, som kan dra oss opp, når vi føler oss nede.

Som tåler å stå i det sammen med oss, når livet byr på det som føles dritt.

Har du noen? Er du denne noen for andre?

Takk for at du leste.

Vinterdvalen er over

 

Som om kroppen har ligget i fosterstilling

Nå strekker jeg meg ut og kjenner livsgnisten

Den fyller meg helt ut i fingerspissene

Jeg føler meg som et nyutsprunget blad

På en bjørkekvist

Ny i livet og med skarpgrønn farge 

Jeg rekker armene opp mot den blåblå himmelen

Kjenner at jeg er klar for en ny vår

Fylt med muligheter 

Så tar jeg meg i å tenke

At for å være klar for det nye

Må jeg kjenne på takknemlighet for det som har vært

Det som har vært har formet meg som menneske

Gjort meg klar for det som kommer

Lært meg å stå i livet med begge beina godt planta

Den lille jenta har vært med meg hele veien

Stått på sidelinja, stille

Gitt meg ei betryggende hånd når jeg har trengt det

Et dytt i baken når det har vært på sin plass

Vi går veien videre sammen

Vi to - sammen.