Det må bare ta den tiden det tar

For noen uker siden ble jeg kontaktet om jeg kunne tenke meg å stille opp for en artikkel i den lokale avisen om migrene og hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Jeg sa jeg skulle tenke på det.

Etter å ha gått noen runder med meg selv, valgte jeg å si ja. 

Jeg liker ikke å være i søkelyset, få alt fokus på meg. Jeg har aldri likt det. 

Likevel valgte jeg å si ja til å stille opp for artikkelen.

Årsaken til at jeg sa ja er fordi migrene er en usynlig sykdom, den vises ikke på utsiden.

Det er en ensom sykdom. Dagene med migrene påvirker meg i perioder i så stor grad at hverdagen jeg en gang kjente, blir som en tåkete skygge et sted langt borte. 

Migrenen dukket opp første gang for ca 7 år siden, anfallene kom sjelden og jeg klarte å holde smertene i sjakk med vanlige smertestillende og etterhvert fant jeg sammen med legen en anfallsmedisin som fungerte de få dagene jeg hadde anfall i løpet av en måned.

For ca et år siden ble migrenen gradvis verre, anfallene ble flere, til tider hadde jeg flere dager med migrene enn dager uten. I mars i år gikk jeg derfor sammen med fastlegen i gang med å prøve å finne en forebyggende behandling slik at anfallene ble færre. Den første medisinen jeg ble bedt om å prøve var en medisin egentlig ment for epilepsi, som også kunne ha god forebyggende virkning for migrene. For å kunne se om den hadde god effekt ble det anbefalt å bruke den i 3 måneder. Jeg brukte den i nesten 3 1/2 måned, men konklusjonen var at den ikke hadde virkning i forhold til migrenen og jeg fikk bivirkninger som gjorde meg slapp og energiløs, i tillegg til svimmelhet, kvalme, trist/nedstemt, hukommelsesvansker m.m. Jeg prøvde i samme periode nerveblokade to ganger, uten noen annen virkning enn et par smertefrie dager. 

Jeg fikk så prøve en injeksjonsmedisin som skulle virke forebyggende mot migrene og settes hver 4. uke. Den første jeg prøvde var Ajovy. Jeg var på legekontoret og fikk opplæring og for å sette første sprøyte. Første måned var så bra, nesten ingen anfall. Andre måned kom det noen flere anfall, før det i tredje måned var flere anfall enn før jeg begynte meg Ajovy. 

Sammen med legen valgte jeg derfor å gå videre til en annen type injeksjonsmedisin, Aimovig. Jeg har satt første sprøyte og 01.januar skal jeg sette andre dose. Foreløpig er det positive resultater, jeg har hatt noen få anfall denne måneden og krysser fingrene for at det ikke er som med forrige type medisin, at første måned er bra, men at det så er gradvis forverring de to neste. 

Ved siden av migrenen, er jeg muligens i oppstart av overgangsalder, noe som også kan forklare at migrenen ble verre for et år siden. Man ser at graviditet og overgangsalder kan påvirke migreneplager, enten forbedre eller forverre. Likevel er det ikke ønskelig å prøve ut medisiner/behandling for både migrenen og overgangsalder samtidig. 

Jeg velger å fokusere på de gode dagene, dagene hvor jeg har overskudd, jeg våkner uthvilt og er klar for å starte en ny dag. Jeg jobber 30% stilling og prøver i gode perioder å ta noen vikardager. Hele veien har jeg hatt god dialog og godt samarbeid med arbeidsgiver, fastlege og Nav. Dette har vært avgjørende for at jeg har klart å stå i det. 

Veien blir til mens jeg går den, jeg vet ikke hvor det ender til slutt. Om vi klarer å finne en god forebyggende medisin, om jeg klarer å jobbe større stilling. En ting er i alle fall sikkert, det må bare ta den tiden det tar. 

Lys i husan og vår egen flokk

"Ser du alle lysan i vinduan på husan?" sei den lille jenta mens ho peike utover bygda. 

Vi sitt der i halvskjømminga ilag, på en liten høyde litt bakenfor huset. Lett duskregn lande på jakkan og i håret våres. Det er lenge sida vi har vært ilag, vi to.

"Ja, æ ser lysan. Æ like å se at det er liv rundt oss" svare æ med rolig stemme. "Da føle æ mæ ikkje så aleina".

Ho sitt stille før det som vanlig kommer et veslevoksent utsagn fra den lille kroppen.

"Av og til kan man føle sæ aleina selv om man har folk rundt sæ...".

Æ burde ikkje lengre bli forundra over ka den lille jenta kan finne på å sei, med en slik dybde at man skulle tro ho var mye eldre enn det ho egentlig er. Men ho har jo heilt rett.

"Det har du heilt rett i" svare æ ho. "Det handle ofte om å finne sine folk. Dem som vise at dem bryr sæ om dæ, som du kan være dæ sjøl ilag med og ikkje måtte være en anna enn den du e innerst inne".

"Ja, for akkurat sånn er det med mæ og dæ" svare den lille jenta og ser opp på mæ med et varmt blikk som såvidt vises under hettekanten på jakken. "Æ og du e vår egen lille flokk" sei ho smilandes før ho kryr sæ inn i armkroken min. 

Så sitt vi tett inntil og varme oss på hverandre ei god stund før riste av oss regnet og går heim. 

Tør jeg tro på at stemmen min bør bli hørt?

 

Jeg har jobbet med en kronikk siden 2019, foreløpig ligger den som et uferdig dokument på PC´ en min.

Bakgrunnen for kronikken er egne opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og utestengelse. I tillegg har jeg gjort intervjuer av andre som har hatt lignende opplevelser, samt fagfolk som jobber i forhold til barn og ungdom.

Når jeg leser gjennom kronikken ser jeg at det enda er en del å gjøre før den eventuelt er klar til å publiseres, men så er det noe som holder meg igjen fra å gjøre den ferdig. 

I en alder av 49 år sitter opplevelsene fra oppveksten enda dypt i meg og det er mye på grunn av dette jeg ikke klarer å gjøre kronikken ferdig. Det gjør vondt å tenke tilbake, jeg kan enda kjenne følelsen av å ikke føle seg noe verd. De fikk meg til å miste troen på meg selv.

Da jeg endelig turte å fortelle om det jeg opplevde hver dag på skolen, ble jeg møtt med en kommentar fra læreren om at jeg ikke måtte vise mobberne at det sa og gjorde gikk inn på meg. "Da får de mer makt over deg". Mobberne har makt over meg enda den dag i dag. 

Å høre om andre som står eller har stått i det samme som deg selv, gjør at du føler deg mindre alene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å kunne gjøre at dette for de som opplever mobbing og utestengelse. Likevel er det noe inni meg som ber meg om å ikke heve stemmen. 

For så mye kan noe du opplever som barn eller ungdom påvirke deg, at du tar det med deg resten av livet og gjøre at du ikke tør tro at det du har å fortelle er verdt å lese om av andre. 

Foreløpig blir kronikken liggende uferdig, kanskje kommer dagen da jeg tør publisere den og tør heve stemmen for å hjelpe andre som går rundt og holder tårene inni seg. 

T. 17.08.25

Følger du strømmen...eller tør du følge drømmen?

 

"Følger du strømmen...eller tør du følge drømmen?"

Den lille jenta står rett ved sida av meg. Ho stiller et spørsmål det er vanskelig å svare på uten at jeg har fått tenkt meg litt om. Jeg sitter og ser utover havet mens bølgene slår mot svabergene. Ho setter seg ned ved siden av meg og venter tålmodig på et svar. 

Vi sitter der stille sammen, det eneste som høres er bølgene og noen måker som lager skingrende lyder mens de flyr over oss.

"Jeg er på vei, jeg må bare bruke litt tid" svarer jeg henne, etter noe som i den lille jentas øyne sikkert føles som en evighet. "Du har det ikke travelt" svarer ho. 

"Jeg vet det, det er bare litt skummelt, det føles tryggere å følge strømmen" sier jeg med med nesten uhørlig stemme, som om jeg må presse ordene ut.

"Du er sikkert ikke den eneste som tenker sånn, hvis det kan være en trøst" sier ho med veslevoksen stemme. "Det har du nok rett i" sier jeg og ser på henne med et lite smil.  

Jeg reiser meg opp og rekker hånda til den lille jenta, ho legger den lille hånda si i min. Den lille jenta kommer alltid til meg når jeg trenger det og når jeg tar meg tid til å se henne. 

Er du tilstede i ditt eget liv?

"Er du tilstede i ditt eget liv?"

Den lille jenta ser opp på meg og rynker lett på nesen.

Ho står rett ved siden av meg i snøføyka.

Den røde kåpa rekker ned til knærne hennes og er dekt av snøfnugg.

De små kinnene har en frisk rød glød.

Vi er like på så mange måter ho og jeg, 

gleden over å være ute i ruskevær er en av dem.

"Det har vært litt mye frem og tilbake den siste tiden, har det ikke?"

Selv om jeg vet at ho har rett, så irriterer det meg litt når den lille jenta påpeker 

det jeg egentlig vet så altfor godt.

Jeg trekker pusten ned i magen før jeg svarer henne.

"Ja, du har nok rett i det"

sier jeg ut i lufta og ser rett foran meg.

"Jeg hadde behov for en pause, tenke meg litt om, 

definere hvem jeg er utenfor de trygge rammene" 

fortsetter jeg.

"Det kan fort bli FOR trygt, da er det viktig å prøve noe nytt, 

om så bare for å presse seg selv litt utenfor komfortsonen"

sier ho med snusfornuftig stemme og ser på meg. 

Ho børster litt av snøen på kåpa av og ler når noe av det havner på skoene mine.

Det er lenge siden jeg og den lille jenta har snakka sammen.

Jeg har vært opptatt av å finne meg selv på nytt.

Ho har venta tålmodig på meg. 

"Har du funnet deg selv da, eller leter du fortsatt?"

sier ho med spørrende stemme.

Ho former en håndfull snø til en snøball som ho så kaster 

så langt ho klarer med et lite stønn på slutten.

"Jeg vet ikke helt, jeg tror jeg leter litt fortsatt"

svarer jeg, samtidig som jeg reiser meg opp for å ta fatt på hjemveien.

Når jeg krysser veien ser jeg at ho blir stående og se etter meg.

Jeg lover meg selv at jeg skal sette av mer tid til den lille jenta.

Vi trenger det begge to.

Kanskje er ho også litt på leit?

Så kan vi lete sammen.

Livet skjer, heng på!

I dag er det ei uke siden jeg tok et valg som for flere muligens virket uforståelig.

Jeg bytta jobb til noe helt annet, da mener jeg HELT ANNET enn det jeg har holdt på med hittil.

I over 20 år har jeg jobbet innenfor samme sektor, jeg har trivdes godt, fått mange gode minner og nye bekjentskaper, men så kjente jeg at nå er det på tide med endring.

Så jeg tok et megahopp og endret retning totalt.

Jeg har lært mye nytt, de første dagene kjentes det ut som at hjernen gikk totalt på overload. 

Samtidig har jeg kjent på mestring og det har gått overraskende bra.

Jeg har trodd at jeg mestret endringer og nye utfordringer bra tidligere.

Men det var ikke før jeg virkelig tok steget ut i det ukjente, 

at jeg fikk kjenne på hvordan jeg faktisk takler endringer. 

Kanskje har jeg tidligere vært redd for å prøve noe nytt, ikke vet jeg.

For en uke siden i dag var jeg skikkelig spent.

Sånn vondt-i-magen spent.

Sånn som jeg sikkert følte det første dag på skolen.

Jeg kom meg gjennom første dag, andre dag, tredje dag.

Jeg har enda mye å lære og er spent på veien videre.

Når jeg står å ser på veien foran meg, virker den uendelig åpen.

For hadde jeg ikke turt å ta denne sjansen, da hadde jeg gått glipp av noe.

Hvem vet hvor veien går videre.

Det er ikke alle som har muligheten til å gjøre en slik endring.

Jeg føler meg heldig som hadde det.

Heia-ropene hos de hjemme og flere andre har gjort at jeg har klart å stå stødig, 

selv om det føltes som om bakken ristet under meg.

I kulissene sitter den lille jenta og klapper fornøyd i hendene.

 

Slett motorvei eller kronglete skogssti?

Livet...

Av og til som en slett og bred motorvei.

Andre ganger som en kronglete skogssti.

Begge deler hører livet til.

For ingen har vel påstått at livet skal være enkelt?

Helt problemfritt eller uten utfordringer?

Eller som plankekjøring?

En ting er i alle fall sikkert.

Alt du møter på gjør deg sterkere.

Bedre forberedt på det neste som måtte komme.

Av og til må man bare ta sats og hoppe.

Selv om det som møter deg er diffust eller uklart.

Uten å ta sjanser vet en ikke hva en går glipp av.

Så får det heller være at man ender opp med å gå på trynet.

Da er det bare å bla om til neste side.

Tørre å satse på nytt.

Når en dør lukkes, åpnes en ny.