Jeg har jobbet med en kronikk siden 2019, foreløpig ligger den som et uferdig dokument på PC´ en min.
Bakgrunnen for kronikken er egne opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og utestengelse. I tillegg har jeg gjort intervjuer av andre som har hatt lignende opplevelser, samt fagfolk som jobber i forhold til barn og ungdom.
Når jeg leser gjennom kronikken ser jeg at det enda er en del å gjøre før den eventuelt er klar til å publiseres, men så er det noe som holder meg igjen fra å gjøre den ferdig.
I en alder av 49 år sitter opplevelsene fra oppveksten enda dypt i meg og det er mye på grunn av dette jeg ikke klarer å gjøre kronikken ferdig. Det gjør vondt å tenke tilbake, jeg kan enda kjenne følelsen av å ikke føle seg noe verd. De fikk meg til å miste troen på meg selv.
Da jeg endelig turte å fortelle om det jeg opplevde hver dag på skolen, ble jeg møtt med en kommentar fra læreren om at jeg ikke måtte vise mobberne at det sa og gjorde gikk inn på meg. "Da får de mer makt over deg". Mobberne har makt over meg enda den dag i dag.
Å høre om andre som står eller har stått i det samme som deg selv, gjør at du føler deg mindre alene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å kunne gjøre at dette for de som opplever mobbing og utestengelse. Likevel er det noe inni meg som ber meg om å ikke heve stemmen.
For så mye kan noe du opplever som barn eller ungdom påvirke deg, at du tar det med deg resten av livet og gjøre at du ikke tør tro at det du har å fortelle er verdt å lese om av andre.
Foreløpig blir kronikken liggende uferdig, kanskje kommer dagen da jeg tør publisere den og tør heve stemmen for å hjelpe andre som går rundt og holder tårene inni seg.
T. 17.08.25
