Lystid i nord

Blikket mitt dras mot fargeeksplosjonen på himmelen.
Jeg sitter i stua med kaffekoppen mellom hendene.
Kjenner at lysten til å komme meg ut 
og bevege på kroppen er økende.

Jeg er sjelden syk, i alle fall ikke over lengre tid.
Etter å ha vært i dårlig form i ei uke 
hadde jeg to dager hvor jeg følte meg i bra form.
Så var det påan igjen.

Det er bare å tenke at det er kroppens måte å si fra på.
Kroppens måte å be om en liten pause.
Stresse ned, senke tempoet.
Fylle på med energi, ikke bare tømme.

I dag er første dagen på lenge at jeg kjente 
at lysten til å gå ut var større enn behovet for hvile.
Jeg valgte å ta enda en hviledag,
for sikkerhets skyld.

Neste uke håper jeg at energien er tilbake
og at snørr, gørr, hostekuler, tung pust, 
øreverk og hodepine er et tilbakelagt kapittel.
Nå er jeg klar for å komme i gang igjen.

Den siste tida har jeg nok ikke vært så flink
til å lytte til kroppen.
Det straffer seg i lengden.
Jeg vet det, jeg bare glemte det litt.

Det gleder meg å se at sola kommer mer og mer tilbake.
Den gir meg energi, overskudd og håp
om at mørketida nå er gått over til lystid.
Kontrastene i nord slutter aldri å forbløffe meg.

Jeg ser fram til lengre og lysere dager.
Snøen kan gjerne ligge ei stund til,
slik at det blir noen skiturer i solveggen.
Både alene og sammen med familien.

Naturen er fin sånn, den er alltid der.
Når jeg trenger alenetid og påfyll av frisk luft.
Den gir uten å kreve noe tilbake,
annet enn at de som bruker den varsomt.

Fargeeksplosjonen var borte like fort som den kom.
Den kommer heldigvis tilbake.
For å glede dem som husker å løfte blikket
og nyte synet.


Takk for at du leste.

(Bildet er lånt etter tillatelse fra fotografen)


T. 16.02.20.