Tiden var moden for å sette ord på mitt innerste. Et skrivekurs var starten på en reise. En reise på godt og vondt.
mandag 20. mai 2019
Slik blir de sittende, de to
Ei lita jenta sette sæ på huk på stranda.
Dyppe de små tærne sine i det iskalde vannet.
I den lille handa ligg et lyserosa skjell.
Ho samle heile handa full av dem.
På gresset sitt mamman og smile fornøyd.
Ser den lille jenta skape minna ho sjøl fikk som lita.
Hjerte svulme over av kjærlighet til den lille.
Måtte ho få oppleve mange dager som denne.
Barndomsminna lagres som perle på ei snor.
Blir foreviga av kameraet sånn at de kan se tilbake.
Når snystormen rase utaførr og lite minne om sommar.
Da blir minnan gode å ha.
Den lille jenta kryp opp i fanget til mamman.
Blir pakket inn i et tørt, varmt handkle.
Kryp godt inntil, føle sæ trygg.
Pusten går sakte, kroppen synk litt sammen.
Små øyelokk blir tunge.
Slik blir de sittende, de to.
Mens sola skinner på dem.
Mor og datter.
Takk for at du leste.
T. 20.05.19.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Det må bare ta den tiden det tar
For noen uker siden ble jeg kontaktet om jeg kunne tenke meg å stille opp for en artikkel i den lokale avisen om migrene og hvordan det er å...
-
I dag leste jeg en status på Facebook som gjorde inntrykk på meg. Det krevde stort mot fra den som skrev det. I statusen var person...
-
Jeg har jobbet med en kronikk siden 2019, foreløpig ligger den som et uferdig dokument på PC´ en min. Bakgrunnen for kronikken er egne opp...
-
For noen uker siden ble jeg kontaktet om jeg kunne tenke meg å stille opp for en artikkel i den lokale avisen om migrene og hvordan det er å...

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar