onsdag 24. april 2019

Den største gleda


I noen uker har jeg strikka på et par votter til en person som har betydd mye for mitt yrkesvalg og at jeg er der jeg er i dag.  Jeg visste allerede i barneskolealder at jeg ville jobbe med barn og valgte mitn utdanning ut fra det.
Denne personen tok i mot meg med åpne armer da jeg dukket opp i en liten kommunal barnehage her jeg bor, med et ønske om praksisplass gjennom det som da het Arbeidsformidlingen. Jeg var helt ny på stedet, hadde flytta langt hjemmefra for å bo sammen med han jeg hadde vært kjæreste med i 2 år. Jeg husker at jeg skalv som et aspeløv da jeg gikk inn i barnehagen.
Jeg fikk ja til praksisplass og ble fulgt godt opp fra dag en. Med tida fikk jeg mer ansvar. Jeg starta i ei lita stilling som ekstra-ressurs, fikk etterhvert ansvar for to førskolebarn, så litt språktrening med barn som trengte litt ekstra oppfølging og til slutt ei 70% fast stilling som assistent i samme barnehage. Så tok jeg fagbrev som barne- og ungdomsarbeider og til slutt førskolelærerutdanning.

Mange personer har vært viktige opp gjennom min yrkesliv i barnehage, men ho som fikk vottene med fuglemotiv var begynnelsen på det hele. Nå skal ho snart pensjoneres og jeg følte at det var naturlig for meg å gi henne en personlig gave for å vise at jeg er takknemlig for at ho tok så godt i mot meg da jeg dukka opp i barnehagen ho var styrer i. Valg av motiv på vottene var gjennomtenkt i og med at ho er over gjennomsnittet fugleinteressert.
Ho har flere ganger de siste årene sagt at ho så potensiale i meg fra første dag, slikt er selvfølgelig hyggelig å høre. Jeg tenker at det var meninga at jeg skulle komme nettopp til henne, ho så meg for den jeg var og ho så det jeg kunne bidra med i det yrket ho selv brant for.

I dag fikk ho vottene jeg har strikka sammen med et håndskrevet kort med noen hyggelige ord. Jeg tror både giver og mottaker var litt blanke i øynene da gaven ble overlevert og det føltes så godt å gi henne denne oppmerksomheten.

Takk til deg, for at du tok i mot meg med åpne armer den gangen for 24 år siden.
Takk for at du så noe i meg og turte å satse på meg.


Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad.


Takk for at du leste.


T. 24.04.19. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tør jeg tro på at stemmen min bør bli hørt?

  Jeg har jobbet med en kronikk siden 2019, foreløpig ligger den som et uferdig dokument på PC´ en min. Bakgrunnen for kronikken er egne opp...