Når løvemammaen våkner

Jeg gråt i går.
Triste tårer, sinte tårer.
Fordi noen jeg er glad i har det vondt.

Jeg gråt for meg selv også.
Fordi jeg kjenner meg så altfor godt igjen i smerten.
Å bli mobbet på grunn av utseendet gjør ubeskrivelig vondt.

Etter de triste tårene, kom sinte tårer.
Sinte tårer fordi det er så unødvendig.
Fordi ingen skal måtte ha det sånn.

Det kjentes ut som om noe inni meg var nær ved å sprenges.

Så kom løvemammaen i meg fram.
Når noen oppfører seg dårlig overfor en jeg er glad i,
våkner kamplysten.

Jeg har ikke tenkt å gi meg uten kamp.
Med nebb og klør skal jeg kjempe.
Ingen skal tro det som har skjedd er greit.

Samtidig skal jeg verne om deg som har det vondt.
Passe på at selvfølelsen vokser, fortelle deg at verdien
av et menneske ikke handler om utsida, men det som er inni.

Sakte, men sikkert skal jeg bygge deg opp.
Gi deg tilbake troen på at du har verdi.
Fordi du betyr så mye for meg.

Det jeg selv opplevde som barn har gjort meg sterk.
Har gjort meg til en som kjemper for rettferdighet.
Til en som ser og som griper inn.


Takk for at du leste.


T. 15.12.18.