Har kroppen gått i alarmberedskap?

I dag er det avreisedag til Trondheim og til studiet på NTNU.
Jeg har vært i dårlig form siden onsdag 15.august. Snørrete, tett i halsen og generelt i dårlig form.
Jeg trodde jeg var på bedringens vei forrige søndag, men det vedvarte.
Når jeg nå enda er syk, er jeg faktisk begynt å tenke om det er kroppen som er gått i alarmberedskap?

Jeg er sjelden syk, nesten aldri.
Og aldri så lenge som denne gangen.

Etterhvert som dagen for avreise har kommet nærmere har jeg kjent på en uggen magefølelse.
Dette er noe jeg hoppet uti som en impuls, som noe jeg følte jeg MÅTTE gjøre.
Selvfølgelig kunne jeg latt være å takke ja til skoleplassen da jeg kom inn.

Men hjertestemmen min sa at dette var noe jeg skulle gjøre.
Så jeg takket ja.

Jeg tror kroppen er i forkant.
Den prøver å beskytte meg.
Men ikke på en god måte.
Den prøver å begrense meg.

Så jeg tenker at dette er noe jeg bare må stå i.
Det er nok aller verst før jeg kommer meg i gang.
Jeg aner jo ikke hva det er jeg har begitt meg ut på.

I morgen er første skoledag, første samling.
Mye informasjon vil komme, mye nytt skal på plass.
Jeg grugleder meg.
Samtidig har jeg sommerfugler i magen.

Hvordan kommer dette til å bli?
Hvem er de andre som skal ta studiet?
Hvordan blir det å være i Trondheim?

Jeg ser fram til å lære mye nytt.
Som jeg kan ta med meg videre på veien.
Både for min egen del og til hjelp for andre.


Takk for at du leste.


T. 26.08.18.