For noen uker siden ble jeg kontaktet om jeg kunne tenke meg å stille opp for en artikkel i den lokale avisen om migrene og hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Jeg sa jeg skulle tenke på det.
Etter å ha gått noen runder med meg selv, valgte jeg å si ja.
Jeg liker ikke å være i søkelyset, få alt fokus på meg. Jeg har aldri likt det.
Likevel valgte jeg å si ja til å stille opp for artikkelen.
Årsaken til at jeg sa ja er fordi migrene er en usynlig sykdom, den vises ikke på utsiden.
Det er en ensom sykdom. Dagene med migrene påvirker meg i perioder i så stor grad at hverdagen jeg en gang kjente, blir som en tåkete skygge et sted langt borte.
Migrenen dukket opp første gang for ca 7 år siden, anfallene kom sjelden og jeg klarte å holde smertene i sjakk med vanlige smertestillende og etterhvert fant jeg sammen med legen en anfallsmedisin som fungerte de få dagene jeg hadde anfall i løpet av en måned.
For ca et år siden ble migrenen gradvis verre, anfallene ble flere, til tider hadde jeg flere dager med migrene enn dager uten. I mars i år gikk jeg derfor sammen med fastlegen i gang med å prøve å finne en forebyggende behandling slik at anfallene ble færre. Den første medisinen jeg ble bedt om å prøve var en medisin egentlig ment for epilepsi, som også kunne ha god forebyggende virkning for migrene. For å kunne se om den hadde god effekt ble det anbefalt å bruke den i 3 måneder. Jeg brukte den i nesten 3 1/2 måned, men konklusjonen var at den ikke hadde virkning i forhold til migrenen og jeg fikk bivirkninger som gjorde meg slapp og energiløs, i tillegg til svimmelhet, kvalme, trist/nedstemt, hukommelsesvansker m.m. Jeg prøvde i samme periode nerveblokade to ganger, uten noen annen virkning enn et par smertefrie dager.
Jeg fikk så prøve en injeksjonsmedisin som skulle virke forebyggende mot migrene og settes hver 4. uke. Den første jeg prøvde var Ajovy. Jeg var på legekontoret og fikk opplæring og for å sette første sprøyte. Første måned var så bra, nesten ingen anfall. Andre måned kom det noen flere anfall, før det i tredje måned var flere anfall enn før jeg begynte meg Ajovy.
Sammen med legen valgte jeg derfor å gå videre til en annen type injeksjonsmedisin, Aimovig. Jeg har satt første sprøyte og 01.januar skal jeg sette andre dose. Foreløpig er det positive resultater, jeg har hatt noen få anfall denne måneden og krysser fingrene for at det ikke er som med forrige type medisin, at første måned er bra, men at det så er gradvis forverring de to neste.
Ved siden av migrenen, er jeg muligens i oppstart av overgangsalder, noe som også kan forklare at migrenen ble verre for et år siden. Man ser at graviditet og overgangsalder kan påvirke migreneplager, enten forbedre eller forverre. Likevel er det ikke ønskelig å prøve ut medisiner/behandling for både migrenen og overgangsalder samtidig.
Jeg velger å fokusere på de gode dagene, dagene hvor jeg har overskudd, jeg våkner uthvilt og er klar for å starte en ny dag. Jeg jobber 30% stilling og prøver i gode perioder å ta noen vikardager. Hele veien har jeg hatt god dialog og godt samarbeid med arbeidsgiver, fastlege og Nav. Dette har vært avgjørende for at jeg har klart å stå i det.
Veien blir til mens jeg går den, jeg vet ikke hvor det ender til slutt. Om vi klarer å finne en god forebyggende medisin, om jeg klarer å jobbe større stilling. En ting er i alle fall sikkert, det må bare ta den tiden det tar.
