"Ser du alle lysan i vinduan på husan?" sei den lille jenta mens ho peike utover bygda.
Vi sitt der i halvskjømminga ilag, på en liten høyde litt bakenfor huset. Lett duskregn lande på jakkan og i håret våres. Det er lenge sida vi har vært ilag, vi to.
"Ja, æ ser lysan. Æ like å se at det er liv rundt oss" svare æ med rolig stemme. "Da føle æ mæ ikkje så aleina".
Ho sitt stille før det som vanlig kommer et veslevoksent utsagn fra den lille kroppen.
"Av og til kan man føle sæ aleina selv om man har folk rundt sæ...".
Æ burde ikkje lengre bli forundra over ka den lille jenta kan finne på å sei, med en slik dybde at man skulle tro ho var mye eldre enn det ho egentlig er. Men ho har jo heilt rett.
"Det har du heilt rett i" svare æ ho. "Det handle ofte om å finne sine folk. Dem som vise at dem bryr sæ om dæ, som du kan være dæ sjøl ilag med og ikkje måtte være en anna enn den du e innerst inne".
"Ja, for akkurat sånn er det med mæ og dæ" svare den lille jenta og ser opp på mæ med et varmt blikk som såvidt vises under hettekanten på jakken. "Æ og du e vår egen lille flokk" sei ho smilandes før ho kryr sæ inn i armkroken min.
Så sitt vi tett inntil og varme oss på hverandre ei god stund før riste av oss regnet og går heim.
