I dag er det ei uke siden jeg tok et valg som for flere muligens virket uforståelig.
Jeg bytta jobb til noe helt annet, da mener jeg HELT ANNET enn det jeg har holdt på med hittil.
I over 20 år har jeg jobbet innenfor samme sektor, jeg har trivdes godt, fått mange gode minner og nye bekjentskaper, men så kjente jeg at nå er det på tide med endring.
Så jeg tok et megahopp og endret retning totalt.
Jeg har lært mye nytt, de første dagene kjentes det ut som at hjernen gikk totalt på overload.
Samtidig har jeg kjent på mestring og det har gått overraskende bra.
Jeg har trodd at jeg mestret endringer og nye utfordringer bra tidligere.
Men det var ikke før jeg virkelig tok steget ut i det ukjente,
at jeg fikk kjenne på hvordan jeg faktisk takler endringer.
Kanskje har jeg tidligere vært redd for å prøve noe nytt, ikke vet jeg.
For en uke siden i dag var jeg skikkelig spent.
Sånn vondt-i-magen spent.
Sånn som jeg sikkert følte det første dag på skolen.
Jeg kom meg gjennom første dag, andre dag, tredje dag.
Jeg har enda mye å lære og er spent på veien videre.
Når jeg står å ser på veien foran meg, virker den uendelig åpen.
For hadde jeg ikke turt å ta denne sjansen, da hadde jeg gått glipp av noe.
Hvem vet hvor veien går videre.
Det er ikke alle som har muligheten til å gjøre en slik endring.
Jeg føler meg heldig som hadde det.
Heia-ropene hos de hjemme og flere andre har gjort at jeg har klart å stå stødig,
selv om det føltes som om bakken ristet under meg.
I kulissene sitter den lille jenta og klapper fornøyd i hendene.
