Er du en lystenner eller lysslukker?

 

Jeg har den siste tida blitt mer bevisst på hvilken påvirkning jeg har på mennesker rundt meg.

I mitt daglige virke er jeg i kontakt med andre mennesker store deler av dagen og mitt ønske er at den påvirkningen jeg har på dem er positiv.

I dag kom jeg til å tenke på at vi mennesker er som lys, vi tennes og vi slukkes.

Slik er livet og slik tror jeg det er i møte mellom mennesker også.

Noen tenner oss, noen slukker oss.

Noen gir energi, noen tar energi.

Lystennere og lysslukkere.

Hva er du?

Jeg håper jeg er en lystenner.

Takk for at du leste.

T.O. 21.10.21

Er det denne utgaven av deg selv du vil være?

 

"Er det denne utgaven av deg selv du vil være?"

Den lille jenta har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Nå klarer ho ikke holde munn lengre.

Ho kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv.

"Du har satt deg selv lengst bak lenge nok nå"

sier ho med bestemt stemme.

"Det har bare blitt sånn"

prøver jeg med.

"Det er verdens dårligste unnskyldning"

sier ho så, med sinte øyne. 

"Jeg vet".

Vi går ved siden av hverandre bortover gresset.

Den første frosten har lagt hvitt rim på bakken.

Skoene våre lager lyd når vi trår på de frosne bladene.

"Men hva skal du gjøre med det?"

Ho gir seg ikke, pusher meg.

"Jeg vet ikke" sier jeg tankefullt,

og prøver å finne et godt svar.

Frostrøyken står ut av munnen på oss begge.

Vi går videre i stillhet, tenker begge så det knaker.

Ho gir meg tid, likevel føler jeg utålmodigheten hennes.

Plutselig bøyer ho seg ned og fyller hendene med høstblader,

løfter dem og kaster dem opp i lufta.

Ho snurrer rundt mens bladene faller ned i ansiktet hennes.

Ler en hjertelig, barnslig latter

og ser på meg med stjerner i blikket.

"Du må finne tilbake til gleden inni deg"

Så lett, samtidig så vanskelig.

Jeg vet at ho blir med meg på veien.

Ho tar hånda mi og vi går videre hånd i hånd.

Takk for at du leste.

T.O 09.10.21.

En forespørsel jeg ikke kunne si nei til

 

I dag fikk jeg en forespørsel jeg ikke hadde ventet å få.

Jeg trengte ikke tenke meg om så lenge før jeg takket ja.

Jeg har den siste tida kjent på et savn etter å skrive.

Hva som er årsaken til at jeg ikke har skrevet så mye i det siste?

Det er nok ikke bare en, men flere.

I takt med høsten og mørketida, har skrivelysten 

så smått kommet tilbake.

Da jeg i dag oppdaget ei melding i innboksen

fra ho som arrangerte skrivekurset jeg deltok på i 2017, 

følte jeg på meg at dette hadde noe å si for veien videre.

Veien videre på skrivereisa mi.

Jeg ble invitert med i ei skrivegruppe.

Foreløpig vet jeg ikke så mye om hva den går ut på,

annet enn at de som er med der deler egne tekster med hverandre 

og at de har møte en gang i måneden.

Mer informasjon vil jeg få etterhvert,

jeg ser fram til det første møtet.

Med skrekkblandet fryd.

Tenk å dele tekstene mine med andre som skriver...

Jeg har delt tekstene mine før, her på bloggen.

Det blir likevel ikke det samme.

Nå skal jeg kanskje lese dem høyt, 

kanskje få tilbakemeldinger der og da.

Selv om jeg føler på litt frykt,

så tenker jeg samtidig at det kan være nyttig,

lærerikt og gi meg det lille sparket.

Til å tørre å dele mer åpent.

Kanskje blir det en dag noe av drømmen.

Drømmen om ei bok.

Om å publisere noe.

Mine ord mellom to permer.

Tiden vil vise.

Takk for at du leste.

Ønsker deg ei fin helg.

T.O. 08.10.21.

Tør vi klemme nå?

 

25.09.21 klokka 16.00 åpnet Norge igjen...

Gjennom epidemien er det jeg har savnet mest det som bildet over viser...å klemme.

Jeg er en klemmer av store dimensjoner, jeg elsker en god klem.

Ikke alle er som meg, de syntes nok at klemmeforbudet var helt greit. Det respekterer jeg, så før jeg klemmer noen prøver jeg å lese kroppsspråket deres og noen ganger spør jeg i tillegg om det er greit med en klem. 

Når så landet er åpnet opp igjen og vi sakte men sikkert skal gå tilbake til den vanlige og kjente hverdagen, kan jeg likevel kjenne på usikkerhet omkring det å klemme.

Er det greit nå...eller?

For sikkerhets skyld legger jeg ved anbefalingene slik situasjonen er per nå:

Jeg har både gitt og fått noen få klemmer i løpet av epidemien...tør nesten ikke si det.

Men de klemmene hadde både jeg og den som ga eller fikk klemmen behov for.

Jeg jobber med små barn og for meg hadde det føltes helt feil å ikke gi den klemmen når noen av de små var lei seg, enten fordi de hadde slått seg, blitt urettferdig behandla, var lei seg fordi mamma eller pappa hadde gått eller rett og slett bare fordi de var slitne.

For meg er det å gi en klem et uttrykk for følelsene mine overfor den jeg gir klemmen til.

Dersom du får en klem av meg kan det være en eller flere grunner; jeg er glad i deg, jeg vil trøste eller vise at jeg er der for deg eller bare fordi jeg er glad for å se deg. 

Men hvis jeg føler at du ikke vil ha den klemmen, så er det også helt greit.

Så her kommer det en digital klem til de som vil ha, ønsker deg en fortsatt fin søndag.

En ny uke banker snart på, hvilke planer har du for neste uke?

Takk for at du leste.

T.O 03.10.21

Livet skjer

Livet skjer...flere måneder har gått siden sist jeg skrev her inne.

Pausen var helt nødvendig, jeg hadde over tid lagt altfor stort press på meg selv, også når det gjaldt skrivinga. Følte at jeg måtte skrive nye tekster, produsere.

Slik vil jeg ikke ha det.

Nå går vi mot mørketid her i nord, ei tid hvor mørket tar over plassen til lyset. Jeg vet at jeg da går litt inn i hvilemodus, samler på kreftene. For noen er mørketida tung, for meg gir den tiltrengt hvile.

Høsten er min favorittårstid, fargespillet i naturen er så nydelig. Kontrastene spiller virkelig på lag og når jeg kommer meg ut i naturen kjenner jeg den friske lufta fylle meg opp fra innsida. Den siste uka har vi hatt et nydelig vær med sol på dagtid og nesten minusgrader på natta. Det gir en helt spesiell følelse å stå opp tidlig på morgenen og se tåka ligge nedi bygda samtidig som sola skinner i fjelltoppene.

Tidligere denne uka var jeg på et prosjektmøte som gikk over to dager. De to dagene hadde ulikt innhold, dag 2 gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg bet meg spesielt merke i en setning på det ene foredraget. det handlet om det å være bevisst på hvordan vår væremåte i møte med barn er avgjørende for barns følelse av trygghet. Jeg har fra jeg gikk på grunnskolen visst at jeg ville jobbe med og for barn. Jeg føler så absolutt at jeg er på riktig hylle og da klumpen i halsen og tårene i øynene kom dag 2 av prosjektmøtet, kjente jeg enda en gang på nettopp dette med å være på riktig sted jobbmessig. 

Jeg er takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell, at jeg får bety noe for noen. 

Ønsker deg en fin dag.

Takk for at du leste.

T.O 18.09.21

Jeg ser opp til deg

 

Jeg har tidligere skrevet om følelsen av å gå med en maske på og hvordan jeg bruker den som beskyttelse for å ikke vise hvem jeg er og hva jeg bærer på innerst inne.

Bare de aller nærmeste, og knapt nok dem, får se hvem jeg er når jeg slipper tak i alt jeg har bygd opp utenpå for å slippe å kjenne på det som gjør vondt. Slik har jeg hatt det i mange år.

Jeg har det ikke slik hver dag, men i perioder.

Tidligere i dag var jeg inne på Tik Tok og så en video av en person jeg følger som tydelig har gitt uttrykk for at han sliter med angst og depresjon. På videoen han hadde lagt ut var teksten (oversatt fra engelsk) at han beklaget at han hadde vært fraværende den siste tiden. Dette var fordi han var inne i en vanskelig periode og at han ville komme tilbake når han var mer lik den han ønsket å være.

En sjelden gang skriver jeg kommentarer på videoer på Tik Tok, det gjorde jeg på denne.

Jeg skrev (oversatt fra engelsk); "Jeg ser opp til deg FORDI du viser hvem du virkelig er, alle sider ved deg. Fortsett kampen mot demonene og angsten, håper du føler deg bedre snart".

Når skal vi komme dit at vi klarer å se det å ha det tungt i perioder, som en del av oss og ikke noe vi burde skamme oss over? Jeg har over flere år kjent på et behov og et ønske om å lære mer om psykisk helse og hvordan den påvirker oss i forhold til hvem vi er og har blitt. Enda er det slik for mange at det er mye tabu og skam forbundet med temaet. Jeg skulle ønske det ikke var slik.

For min egen del så har det å innse og anerkjenne at jeg er meg med alt jeg har opplevd, alt jeg har med meg og den jeg har blitt på bakgrunn av det, gjort meg sterkere og mer bevisst på hvem jeg er. Alt ved meg er en del av den jeg er. 

Jeg håper du har noen i livet ditt som du klarer å vise hele deg til, noen du stoler på og kan betro deg til. Jeg håper at du slipper å sitte alene med alt du bærer på og jeg håper det kommer en dag for oss alle hvor det å snakke om hvordan vi har det på innsiden og føles trygt og riktig.

Takk for at du leste.

T. 01.04.21.

In the right headspace to write

 

Det går mot lysere tider...og godt er det. Jeg kjenner at jeg trenger noe å se fram mot, de siste månedene har vært tunge. Føler at jeg går på autopilot og at jeg bare tar en dag om gangen.

Er inne i en litt dårlig periode med tanke på syn på egen kropp, har lyst til å trene og bli i bedre form, men ender opp med å la det være. Samtidig vet jeg at dette er sesongbasert. Jeg vet at når det blir varmere i været og sola kommer mer tilbake, så vil jeg også få mer overskudd og energi til å komme i gang.

Jeg fikk spørsmål her om dagen om hvordan det går med teksten min om mobbing, den jeg har jobbet med over flere år og som jeg for en tid tilbake fikk litt veiledning og tilbakemelding på for å komme litt videre. Rett etter den samtalen følte jeg på inspirasjon og "guts" for å komme videre, for jeg vil jo dele den med omverdenen. Men så skjedde livet... Når jeg skriver så må hodet være på riktig sted, vanskelig å forklare, men sånn er det. Jeg klarer ikke bare sette meg den og hamre løs på tastaturet for å si det sånn.

Når tida er inne og jeg føler jeg har overskudd så skal jeg skrive den ferdig.

Den er ment til å deles, for bare slik kan vi få bukt med mobbing og krenkelser, ved å sette ord på det.

Dette ble et kort innlegg, mest bare for å vise at jeg er her og at lysten til å skrive for tida er nede i en bølgedal. Men jeg vet at det blir bedre, slik har det vært siden jeg begynte å skrive. I perioder så kunne jeg skrive flere tekster på en dag, mens i andre perioder var det total tørke.

Så håper jeg dere alle får en velfortjent påskeferie og til dere som jobber i påska, vit at det settes pris på.

Ta vare.

Takk for at du leste.

T.O 29.03.21

"Jeg håper du en dag..."

 

Dagene mine den siste tida har hovedsakelig bestått av to ting: Grønne planter og skriving. Jeg opprettet i slutten av januar en egen Instakonto hvor jeg skriver på dikt/tekster. Det gjør godt å skrive og jeg har på kort tid fått mange følgere og positive kommentarer på det jeg skriver der. I tillegg deler jeg tekstene på Facebook og her har jeg også fått mange gode tilbakemeldinger. Det setter jeg utrolig stor pris på.

Da jeg vokste opp ble vi kjent med en familie som kom flyttende til øya hvor de bygde hytte i nærheten. Jeg og broren min ble venner med deres yngste sønn og vi tilbrakte mye tid hos dem når de var på øya. Moren i denne familien har vært en av dem som den siste tiden har kommentert på det jeg skriver, ho skrev til og med at ho hadde hatt "høytlesning" til mannen sin fra det jeg skriver. Det var rørende å lese. Tenk at det jeg skriver blir lest høyt for andre...den så jeg ikke komme. Jeg har skjønt at det jeg skriver ikke bare betyr noe for meg, men også for andre og det synes jeg er fint å tenke på.

Vi sendte litt meldinger til hverandre på Messenger og ho skrev om hvor godt ho likte det jeg skriver. Ho kommenterte også det at det jeg legger ut har mørk bakgrunn, hvorpå jeg svarte at jeg har faktisk tenkt på det selv også og lurt på om jeg burde endre dette. Men som jeg svarte henne, det kommer av at når jeg skriver så bruker jeg Notater-funksjonen på iPhone og på Mac og da blir bakgrunnen automatisk med svart farge når jeg "screenhotter" tekstene for å legge dem ut. 

Så skrev ho noe jeg bet meg merke i: 

"Jeg håper du en dag klarer å se så mye lys at skriveriene automatisk får en lys bakgrunn". 

Mye av det jeg skriver har en trist undertone, kanskje handler det om at jeg enda holder på "skrive meg ut av" det jeg opplevde i oppveksten. Så handler det nok også om den jeg er som person. Jeg liker tekster med triste undertoner, jeg røres lett av det jeg leser og filmer jeg ser, ofte ender med at jeg gråter, i de verste tilfellene kan jeg faktisk ende opp med å hulke f. eks av en trist bok. Det skjedde blant annet da jeg leste boka "Et helt halvt år".

Det jeg i bunn og grunn tenker dette handler om er at jeg enda er i en prosess hvor jeg jobber meg gjennom det jeg har gjemt på innsiden. Jeg håper også at jeg en dag kommer dit at jeg oppholder meg mindre i de mørke fasene og mer i de lyse, og at det jeg skriver kan ha minst like mye lyse undertoner som de mørke. Likevel tenker jeg at mørket og det som er der er en del av meg, på lik linje med det lyse og det jeg har i livet mitt som er bra.

Jeg opplever meg selv som en person som er i god kontakt med alle følelsene mine, i aller høyeste grad, kanskje noen ganger for mye fordi jeg kan henge meg litt opp i alt det som skjer rundt meg. Jeg fanger opp stemninger og tar innover meg det andre går gjennom og føler på. I lengden kan det føles slitsomt, men det er den jeg er. Jeg har helt fra jeg var barn vært ei som ønsket at alle jeg hadde rundt meg skulle ha det bra. Etterhvert som jeg ble eldre har dette fortsatt å være viktig for meg. Jeg er ikke konfliktsky, men jeg liker ikke konflikter. Jeg misliker når noen krangler eller når noen snakker nedsettende om andre eller kritiserer andre uten at den det faktisk gjelder får mulighet til å uttale seg eller fortelle sin versjon.

Det jeg inntil for noen år siden glemte av, var å ta vare på meg selv. 

Siden jeg deltok på skrivekurs i 2017, har jeg blitt kjent med meg selv og det jeg har gått med på innsiden, på en måte jeg aldri hadde forutsett da jeg mest på impuls meldte meg på skrivekurset. Det ble en døråpner for meg, i forhold til å se meg selv og den jeg er, med alt det jeg har med meg. Der møtte jeg lille meg, den lille jenta, på innsiden. Jeg vil for alltid være takknemlig for å ha deltatt på skrivekurset og møtet med den lille jenta. Det har gitt meg et skikkelig puff for å ta tak i ting og for å skrive mer. Jeg skriver meg gjennom det.

Hvem vet hvor skrivinga vil ta meg hen? Jeg har noen planer for det framover, men jeg skyndter meg sakte. Jeg ser allerede nå at det jeg skriver betyr mye for mange og det gir meg giv og pågangsmot til å ville fortsette og til å se mulighetene dette kan gi meg.

"Det du skriver overgår det de fleste amatører skriver"

var også en av kommentarene fra ho som håpte jeg ville se mer lys framover, det tar jeg med meg videre på skrivereisa mi. 

Takk til alle dere som leser og kommenterer, det betyr mer for meg enn jeg klarer å uttrykke. Takk for at dere er med meg og står i det sammen med meg. 

T.O 12.02.21.

Det følger deg resten av livet

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på om det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte på skrivekurs høsten 2017. Eller var det fordi tida var moden for det, fordi jeg var klar for det?

Jeg har hele mitt voksne liv tenkt at det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg til den jeg er.

Jeg har også tenkt at jeg en dag skulle bruke det til noe mer enn bare som minner om ei vanskelig tid, hvor jeg fikk kjenne på at livet byr på både oppturer og nedturer.

For ei lita uke siden opprettet jeg en egen Instagram-konto hvor jeg deler små tekster, utdrag fra tidligere blogginnlegg og tanker og følelser som jeg går med på innsiden. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på dette, noe jeg er veldig takknemlig for.

Er det tida vi er inne i som gjør at mange trekkes mot det å sette ord på eget følelsesliv gjennom å skrive? Eller har det alltid vært slik, bare at det er blitt mer tydelig nå? 

Jeg tar meg i å tenke over det at jeg nå så tydelig kjenner på et behov for å sette ord på hvordan jeg har hatt det og hvordan jeg har det nå. Jeg ønsker å få fram at når man går gjennom noe sånt mot et menneske som jeg opplevde, så gjør det noe med deg, det følger deg resten av livet. 

Det tok mange år før jeg klarte å ta tak i det og forholde meg til det, jeg la det til side og unngikk å forholde meg til det. Da jeg begynte på skrivekurset pirka jeg hull på noe som hadde ligget der og verka mesteparten av ungdoms- og voksenlivet. Så det venta nok til jeg var klar, både mentalt og følelsesmessig. 

Jeg føler på at jeg kan gjøre en forskjell for andre gjennom det jeg har vært gjennom, jeg vet ikke helt hvordan enda. Jeg har tatt fram igjen kronikken jeg begynte på for et par år siden og håper på å få skrevet den ferdig i løpet av året. Jeg har lekt litt med tanken på å skrive ei lita "overlevelses-/trøste bok" for andre som går/har gått gjennom det samme som meg, kanskje en vakker dag. I tillegg tror jeg at det hadde hjulpet meg den gangen dersom noen hadde kommet til skolen jeg gikk på og snakka om hvordan vi kan stoppe mobbing og forklart hva noe slikt gjør med et menneske. Kanskje kunne jeg gjort noe sånt, reist rundt og snakka med skoleelever, fortalt om meg selv og hvordan jeg kom meg gjennom det. 

Foreløpig hjelper det å skrive og sette ord på det og vite at det blir lest av andre som legger merke til ordene mine, kanskje kan de være dem som videreformidler budskapet mitt til andre på dette tidspunktet, så får jeg se hva tiden vil bringe.

Takk for at du leser.

T.O 06.05.21.

Plasteret ble revet av igjen

 

Dagen i dag har føltes som i et vakuum.

Som om gråten har satt seg fast i halsen.

Å skrive videre på teksten fra oppveksten gjorde vondt.

Det føltes riktig, men samtidig rev det opp sår i sjela mi.

Tankene og følelsene jeg har båret hele livet kom fram i lyset igjen.

De er der hele tiden, men gjemt bort fordi det føles enklere.

Hvem lurer jeg egentlig? Mest meg selv.

Det som skjedde blir aldri borte.

Nå er teksten startet på veien ut til andre.

Jeg kjenner på en blanding av forventning og frykt.

Hva kan teksten bli til?

Hva kan den komme til å bety for andre?

Ho jeg sendte teksten til har allerede lest den.

Gitt meg gode tilbakemeldinger på hva som kan endres.

Vi skal snakkes snart igjen.

Ho skal hjelpe meg til et ferdig resultat.

Jeg føler at mobberne følger med i bakgrunnen.

Med de samme ansiktsuttrykkene og lydene fra den gangen.

Så tenker jeg at jeg er sterk nok til å stå imot.

Jeg må være sterk, både for meg selv og for alle andre.

Den ferdige teksten skal ut til andre.

Som et høyt og skingrende varsko til alle;

De som mobber.

De som blir mobbet.

De som må se og gripe inn.

Vi har alle et ansvar.

Takk for at du leste.

T.O. 25.01.21.

Sårbar og naken

 

Etter å ha lest gjennom teksten flere ganger, redigert og lest gjennom på nytt sendte jeg i morges fra meg teksten jeg har skrevet om egne og andres opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og krenkelser. Det første steget i retning av at teksten skal kunne leses av andre.

Jeg ble feig da jeg startet å skrive teksten for noen år siden, jeg la den til side, jeg trodde på det mobberne sa den gangen. At jeg ikke måtte tro at jeg var noe, at det jeg sa eller gjorde ikke hadde noen betydning eller verdi.

Er det noe jeg har lært av det jeg opplevde, så er det at dersom man vil, kan man bryte et menneske ned til et minimum både gjennom ord og handling. I noen tilfeller kan det bryte et menneske så langt ned at det velger å forlate. Forlate livet. I mitt tilfelle var det aldri snakk om slike tanker. Hvem vet dersom det hadde pågått over lengre tid og i mer alvorlig grad enn det det var. Like fullt opplevdes det ille nok. 

Nå er teksten sendt til en person jeg setter stor pris på å ha i livet mitt. Ei som har fulgt meg på skrivereisa mi fra begynnelsen av, som gir meg følelsen av at ordene mine har verdi, at de bør ut til andre for å leses. 

Jeg kjenner at jeg har satt meg selv i en sårbar situasjon, jeg føler meg avkledd og naken. Samtidig føles det godt og riktig, det var på tide. Dersom det noen gang skal bli til noe annet enn et dokument lagret på pc` n min. Det fortjener å leses av andre, for å si fra høyt om hvor dype arr slike opplevelser i oppveksten kan sette i et menneske. 

Å sette ord på det åpner sår som aldri vil gro, det pirker på ruren. Flere lag med rur som jeg selv har lagt der for å beskytte meg selv. Det gjør vondt, men jeg må tåle smerten for alle dem som nå står midt oppi det. Jeg ønsker å hjelpe dem, de som står i samme situasjon som jeg gjorde den gangen. For ingen, ingen andre, kan forstå hvordan det er å stå i kampen, kampen for å overleve. Sin egen redningsaksjon.

Hva teksten kan bli til vil tiden vise, foreløpig skal den leses av nye øyne som kan si noe om den kan være slik den er eller om det må gjøres endringer for at budskapet skal komme bedre fram og bli mer leservennlig. Jeg vet at ho som leser den vil hjelpe meg på veien dit.

Håper du som leser bloggen blir med meg på veien videre og at den dagen teksten publiseres (føles litt "ballsy" å skrive akkurat det) vil du lese den også? Hvis jeg ikke hadde hatt troa på at den en dag skal ut til alle andre for å leses, så hadde jo mobberne vunnet over meg enda en gang?

Jeg heier på meg selv og vet at den lille jenta står i det sammen med meg.

Takk for at du leser.

T.O. 24.01.21.

"Som om noen ville gidde å lese det du skriver"

 

I 2019 starta jeg arbeidet med noe som kunne ligne en kronikk, jeg ante lite om hvordan teksten ville bli seende ut til slutt. Jeg visste bare at den omhandlet et tema som jeg den dag i dag brenner sterkt for.

Den har utgangspunkt i egne opplevelser i barndommen og ungdomstida i forhold til mobbing og krenkelser, noe som preger meg enda den dag i dag som 45-åring. Jeg ønsket å skrive om hvordan dette bør, må og skal tas tak i i tidlig alder, både hjemme og på de ulike arenaene barn oppholder seg.

For å få litt mer "kjøtt på beinet" og for at kronikken ikke bare skulle omhandle meg, gjennomførte jeg flere intervjuer. Andre som hadde opplevd mobbing og krenkelser i oppveksten, en lærer og to helsesykepleiere fikk uttale seg. I tillegg fant jeg flere artikler, brosjyrer og annet som sier noe om hva som skal gjøres når mobbing og krenkelser fanges opp. Jeg så at det er ingen tvil om at det skal gripes inn, det handler bare om hvorvidt det gjøres og om de som fanger det opp har nok kunnskap om hvordan det skal håndteres og hvilke tiltak som skal settes inn.

Det er ingen tvil om at det er et sårt og følsomt tema, derfor er det desto viktigere at noe blir gjort!

Så ble kronikken liggende, jeg følte det som om det stoppa litt opp og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg var heller ikke sikker på om det jeg hadde skrevet var bra nok. Tanker, utsagn og kommentarer fra oppveksten dukket opp igjen; 

"Du må ikke tro du er noe! Som om noen ville gidde å lese det du har skrevet!!!???"

Så jeg la kronikken til side og følte i det samme at jeg svikta den lille jenta, ho som så desperat ønska å bli sett og hørt, som ba om hjelp uten å tørre å si noe. Jeg følte også på svik overfor de jeg hadde intervjua og de som hadde fortalt om egne opplevelser lik de jeg selv hadde hatt. I tillegg til alle dem som står i dette på daglig basis, de som kjenner mobbing og krenkelser på kroppen, de som går med et stort og verkende sår på innsiden. De som har sagt fra mange ganger og de som ikke tør si fra.

Så ser jeg hver gang jeg logger på pc` n at kronikken ligger der. Hver gang tenker jeg på når jeg skal tørre å sende den fra meg. Vil jeg noen gang tørre det?

Det vil eksponere meg, det vil gjøre meg usikker, utrygg. 

Samtidig vil det sette ord på det jeg har følt på så lenge. Et behov for å rope høyt, si fra. 

Jeg lar den ligge litt til tror jeg, en dag tør jeg kanskje dele den med omverdenen.

Takk for at du leste.

T.O. 23.01.21